Den amerikanske øre-nese-halslegen William Fitzgerald (1872-1942) regnes som soneterapiens grunnlegger. Han oppdaget at urbefolkningen i Mellom- og Nordamerika behandlet syke ved å stimulere punkter på føttene.
Kunnskapen om fotpunkter eller fotsoner, ble gitt videre gjennom muntlig overlevering fra generasjon til generasjon. Fitzgerald og hans kolleger undersøkte virkningene av, systematiserte, skrev ned sine funn og publiserte den første boken om soneterapi ”Zone therapy” tidlig på 1900-tallet. Her beskrives hvordan trykk på enkelte punkter på kroppen kan bedre funksjonen til de indre organer og smerter forsvinner. Fitzgerald beskrev soner mange steder på kroppen som for eksempel på hendene, ørene, tungen og i ganen. Hans arbeid ble etter hvert godt kjent blant ulike helsearbeidere (leger, tannleger, gynekologer osv), og rundt 1925 var soneterapi en av de mest utbredde alternative behandlingsformer i USA.
Den amerikanske massøren Eunice Ingham (1879-1974) ble etter hvert oppmerksom på Fitzgeralds arbeid. Med utgangspunkt i hans arbeid konsentrerte hun seg om behandlingen av føttene. Ved å føye til sine egne erfaringer utviklet hun en manuell behandlingsform som kalles ”Inghams trykkmassasje”. Hun utgav etter hvert bøkene ”Hva føttene kan fortelle” og ” Hva føttene fortalte”. Hanne Marquardt (1933- ) lærte soneterapi av Ingham og jobbet for å spre behandlingsmetoden i Europa. Marquardt har også gitt ut flere lærebøker i soneterapi.
